mandag 10. august 2015

Oss ungkarer imellom

Jeg er visstnok en ungkar fanget i kroppen til en 43 år gammel kvinne. Det kunne ha vært verre.

 
En padletur på Vorma er noe av det mest eksotiske man kan gjøre. 
– Vi trenger ny sofa, sa min mann.
– Sofa? spurte jeg. – Du mener sånn som vi har i stua? Den virker da bra?
Min mann stirret på meg med det blikket snart tjue års samliv har lært meg at betyr oppgitthet.
– Det er hull i den.
– Bare et lite ett, sa jeg trassig.
– Dessuten sitter vi aldri der.
Han så om mulig enda mer oppgitt ut.
– Du kan ikke mene at vi skal ha en sofa med hull i?
– Vi kan jo bare legge over et teppe.
Min mann himlet med øynene.
– Du er en ungkar fanget i kroppen til en 40 år gammel kvinne.
Jeg lot være å presisere at jeg er 43 og ikke 40. Enkelte ting må man la passere.
– Det er mange ting jeg heller vil bruke penger på, enn ny sofa.
– Som hva da?
– Kajakk.
Det var enden på den samtalen.

TESTING AV SVIGERDØTRE
Dette med kajakk har vært et tilbakevendende tema siden den første sommeren jeg besøkte svigerfamilien på Sørlandet. I min erindring sto hele familien på brygga da min mann fikk stablet meg opp i svigerfars vaklevorne kajakk og gitt meg en dytt. Angivelig ble alle potensielle svigerdøtre testet på denne måten for å se hvor langt de kom før de kantret. Så der hvor en bilkjøper ser på kilometerstand og tegn til rust, så svigerfamilien på evnene til å manøvrere i smult farvann mellom svaberg og svanekolonier. Hadde jeg kantret etter to tak, hadde sannsynligvis det blitt slutten på hele greia. Hvem kan stole på en østlending som ikke en gang klarer å ta seg frem i kajakk?

Overraskende nok trivdes jeg i kajakken. Den første sommeren padlet vi en del, stort sett uten å gå rundt. Så kom småbarnsfasen, og kajakkene ble stuet vekk og glemt. Helt til denne sommeren. Et raid i krypkjelleren på Sørlandet avdekket en gammel turkajakk fra 80-tallet. Uten sete, uten ror, uten kjøl. Men tett. Ytterligere leting avdekket ei padleåre. En halvtime senere la jeg temmelig ustøtt i vei ut fra brygga, innpakket i en redningsvest som på ingen måte fremhevet mine feminine trekk.

Under minnesundbruene.
EVENTYRLIGE VORMA
Og plutselig ble sommeren en padlesommer.  En time eller to i kajakken hver dag på Sørlandet gjorde at jeg oppdaget gjemte perler langs kysten og fikk se steder jeg ikke ante fantes. Hjemme på Eidsvoll fikk vi låne to kajakker på Morskogen og padlet ned til Sundet. Storøyd og bitteliten padlet jeg under bruene på Minnesund. Nedover Vorma vokste vegetasjonen ut i elva og fikk den til å se ut som en lokal variant av Everglades. Lenger ned kunne vi beundre lensene fra tømmerfløtinga. Det var en stor opplevelse å gli lydløst nedover langs elvebredden og se bygda fra denne vinkelen. Og med denne turen var jeg solgt. Jeg ville ha kajakk.

GODE OG ONDE DAGER
Men der sto altså min mann og ville ha ny sofa. Det var sannsynligvis dette presten hadde ment med gode og onde dager.
– Det er snart salg på Bohus, sa han.
– Det heter Leto, svarte jeg.
– Dessuten trenger vi ikke ny sofa.
Det var da han kom blafrende med en tilbudskatalog.
– Hva med denne? spurte han og pekte. Eller denne?
Jeg vred meg på kjøkkenstolen. Når det gjelder interiør, mangler jeg sannsynligvis et gen. Det er som om hjernen punkterer hver gang det blir snakk om oppussing og møbler. Men tjue års samliv har også lært meg å bli løsningsorientert. Jeg nikket og mhm-et og forsøkte etter beste evne å skjule at jeg egentlig tenkte på hvordan det vil gå i Game of Thrones. Han lot seg lure.

STILLEST VANN
Dagen etter gjorde jeg hva enhver ungkar ville ha gjort: Jeg kjøpte meg kajakk.

Hva har jeg så lært av dette? Jeg har lært at ingenting er så stille som Utsjøen en sommerkveld. Der er det absolutt ingen som snakker om sofaer.



Pubisert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 8. august 2015.