mandag 8. november 2010

Her er så underligt

Jeg kjenner meg knapt igjen i Norge lenger. Alt er så annerledes.

Det er lite som minner om Norge slik det var da jeg vokste opp. Jeg tenker ikke primært på at syntetiske klær har gått av moten, men på menneskene rundt oss. De andre. Før var det ikke så mange av dem. Møtte vi noen, var det nesten eksotisk. Jeg husker fremdeles bildet av en av dem i avisen, i Aftenposten, tror jeg det var. Han sto foran Stortinget, balanserende på en planke, leende. Det var i 1985. Jeg studerte det nøye. Så det var slik de så ut. De var så få at jeg aldri trodde de skulle komme til å utgjøre en fare mot det Norge jeg kjente. Men nå nærmer vi oss grensen for hvor stort press vi kan tåle mot vår kultur.

Siden de dukket opp på 70-tallet har de bare vokst i antall. Snart kan man knapt gå noe sted uten å møte på dem. Og de har lært å gå ett med mengden. Før gikk de i treningsdresser som aldri var blitt brukt til trening. Nå går de like gjerne i dresser med slips og mansjettknapper og det hele. Her bør jeg vel beklage at jeg skriver som om de bare var menn. Men det er først og fremst mennene som synes. Kvinnene sitter vel hjemme og passer på hus og unger – om enn med noen viktige unntak. For fremdeles kan det se ut som de står for et samfunnssyn hvor 50-tallet er idealet.

Nå erkjenner jeg jo at mye av dette jeg skriver, er basert på inntrykket jeg har. Ingen steder har de skrevet det rett ut at de ønsker å bryte ned samfunnet, føre oss vekk fra de verdier og den kulturen vi har her i landet. Problemet er at grasrota radikaliseres. Om lederne deres tar avstand fra synspunktene som kommer fra grasrota, legger de ikke sjela si i det. Det er vanskelig å komme vekk fra denne nagende følelsen av at om de blir mange nok, vil samfunnsutviklingen bli dreid i en helt annen retning. Hva jeg skulle ha gitt for å høre lederne deres ta like tydelig, bastant avstand fra dette som fra mange andre ting!

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det bare er mine fordommer? Kjenner jeg ikke mange av dem, og synes jeg ikke de er trivelige? Selvfølgelig gjør jeg det. De er mennesker, de som alle andre. Har de ikke mange gode synspunkter også? Jo visst. Og har jeg rett i å behandle dem som en gruppe? Definitivt ikke. Men er det ikke nettopp det de gjør selv?

Jeg klarer ikke lenger å fortrenge denne følelsen av redsel i møte med denne massen som truer med å ta over samfunnet. Lenge har jeg tenkt at det nok vil gå seg til. Jeg har sågar tenkt at de burde få mer makt for at deres egen avmakt skulle bli mindre. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Hvordan vil det bli om de får makten? Vil noen lenger se Ibsen, lese lyrikk, gå i teater, forske på humanistiske fag? Vil det finnes alternative kulturuttrykk, vil vi lenger kunne ta oss råd til alle dem som aldri vil selge tusenvis av plater eller bøker, men som allikevel har en stemme det er verdt å lytte til? Jeg tror ikke det. Og hva vil skje med kriminalomsorgen? De radikale krever dødsstraff gjeninnført. Fangehull også. Kriminelle skal behandles som dyr. Ikke glem at hver fjerde nordmann synes dette er en god idé.

For all del. Jeg skal ikke nekte noen å mene disse tingene. Det er et viktig, liberalt prinsipp at folk skal få mene hva de vil. Alle skal ha en stemme – også de. Samtidig føler jeg et ubehag når jeg ser hva som skjer i Norge i dag. Det er allikevel ganske klart at vi ikke kan snu utviklingen.

Vi må lære oss å leve med Fremskrittpartiet.

Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll Ullensaker Blad 6. november 2010.

mandag 1. november 2010

Surr i sansene

Roser er røde, men fioler er brune. Dessuten er året en klokke som går feil vei.


Det er mer enn et halvt år siden nå. Vi satt i Trondheim og feiret inngangen til et nytt år sammen med gode venner. Så begynte verten og jeg å diskutere hvilken farge ukedagene har. For så å gli inn i en gammel, men god diskusjon om hvorvidt året dreier mot venstre eller høyre. Det tok en stund før vi oppdaget blikkene til våre ektefeller. Det ble en pause, og så kom det fra vertinnen:

– Dette er den skumleste samtalen jeg noen sinne har lyttet til.

Særlig skummelt er det ikke. Min gode venn og jeg har begge den evnen at vi visualiserer tid. For meg er for eksempel uken satt sammen av klosser som ligger inntil hverandre. Lørdag og søndag er litt høyere enn de andre klossene, og jeg kan se dem i tre dimensjoner og omtrent to uker fremover. Året er derimot en skive på høykant, og vi beveger oss på utsiden av skiven, mot klokken. Å kikke fra mars mot juni gir en deilig, kilende følelse av høydeskrekk. Frem til for et halvt år siden trodde jeg alle hadde det sånn. Nå vet jeg bedre.

Jeg har ikke bare lært at de færreste visualiserer tid, jeg har også lært at dette har et navn. Synaesthesia heter fenomenet på engelsk. Det burde bli noe sånt som synestesi på norsk. Ganske enkelt betyr det sammenblanding av sanser. Å visualisere tid er en sammenblanding. En annen er å blande farger og ord. Det gjør jeg også.

Helt siden jeg var bitte liten har jeg koblet ord med farger. Det dreier seg ikke om assosiasjoner – fargene er der, for mitt indre øye. Alle ord, alle tall, alle verbale ytringer har en farge. Randi er rødt som jordbær, Tove blått som himmelen. Erik er brunt, Sigurd er gult og Ingvild grønt. Fargene er ikke bare morsomme, de er greie huskeregler også. For eksempel er minibankkoden brun, mens mobilkoden er hvit. Jeg husker kanskje ikke hvem som har ringt, men jeg husker fargen på navnet. Problemet er bare at ingen andre ser disse fargene. Og, om de, som min venninne Elisabeth, også ser farger, så ser vi ikke de samme. Det kan, om ikke annet, gi opphav til lange, fruktesløse, men du verden så morsomme, diskusjoner. (Nei, Elisabeth, det finnes ingen rosa ord!)

Det viser seg at fenomenet er langt mer utbredt enn psykologene tidligere hadde trodd. Allikevel vet man ikke hva det skyldes. En teori er at det er en kjemisk ubalanse i hjernen. En annen at spedbarnet fødes med en rekke hjernebaner som etter hvert kuttes. Hos synestetikerne er ikke disse blitt kuttet ordentlig. Et motargument er at enkelte narkotiske stoffer kan fremkalle lignende reaksjoner. Min mann fryder seg rått over disse forklaringene og oppsummerer det hele med at jeg nok har en feilkobling i hjernen. Det kan forklare en hel del, gliser han.

Min synestesi er ikke annet enn krydder i hverdagen, en sans jeg egentlig ikke tenker så mye over. Den bare er der, som luktesansen og synet. Andre kan ha mer plagsomme varianter av sanseblandinger. Noen kjenner fysisk smerte ved forskjellige lyder. Andre blander ord og smak. Tenk å kjenne smaken av ørevoks i munnen hver gang man hører navnet til kona!

Selv har jeg aldri hatt ubehag ved det å være synestetiker. Og ser jeg rødt, kan jeg jo strengt tatt ikke noe for det.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad høsten 2006.